Farvel Riskokeren

Det er merkelig dette, men når hverdagen er som mest hektisk pleier det å balle seg på med unødvendige problemer som gjør livet litt ekstra vanskelig. Sånn som nå, her stresser jeg noe verre med flyttingen og mens jeg holder på med dette finner jeg ut at "jo... det hadde kanskje vært greit å finne ut hva denne ulyden på Riskokeren egentlig er" som sagt så gjort...

Hva, eller hvem er så Riskokeren? Alle som kjenner meg vet at dette er kallenavnet på min første bil, alle som kjenner meg godt anser Riskokeren som en viktig del av meg og min personlighet. For alle som ikke kjenner meg så godt, dette er Riskokeren:

Denne flotte bilen har vært i min varetekt i ca. sju år. I tro tjeneste har det vært med på mange sprø påfunn og noen mindre heldige hendelser.

• Riskokeren har fått seg tre nestenturer ut i grøfta. Første gangen rygget jeg den så bakhjulene dinglet i løse lufta. Andre gangen kom jeg kjørende på glatt føre (relativt rolig) mot et kryss hvor det hadde vært en ulykke, Riskokeren fikk skrens, men vi slapp unna med å nesten sneie en politibilen. Tredje gangen var på sørpeføre, Riskokeren fikk nok engang skrens, men jeg slapp skarpsindig nok ratt og pedal i full panikk så slushen bremset oss.

• Riskokeren var ikke glad i Hedmarkens kaldvær på vinterstid. En gang da jeg tilfeldigvis hadde det litt travelt fant den det for godt å stoppe midt i et veikryss "Ørrrn... øhhhrrn... øøøhhh.. ..." sa Riskokeren og lot seg deretter motvillig kjøres inn på en parkeringsplass ved hjelp av starteren. Samme skjedde en gang senere, til alt hell var jeg allerede på parkeringsplassen og Riskokeren seilte elegant inn på en ledig parkeringsplass. Og så var det den gangen da alle dørene frøs til og jeg kom for sent til kjemitimen fordi jeg hadde brutt opp døra på passasjersiden. Døra slo opp i første og beste sving og for å lukke døra brøt jeg opp den på førersiden... den episoden lærte meg at sikkerhetsbeltene ikke holdt dører lukket og at man fint må vente til bilen blir varm, med mindre man har passasjerer som kan holde på døra da.

• Riskokeren, ei venninne og meg var på en ellevill heisatur til hytta. Riskokeren hadde vært på service og mekanikerene hadde fornuftig nok fikset på sentrallåsen slik at sikringen på baklyset og dashbordet tok kvelden. Naturlig nok fant denne kjøreturen til hytta sted også en sen høstkveld, uten baklys og et dashbord tilfeldig opplyst ved mobillys i ny og ne for å se hvor fort det gikk.

Riskokerens siste heisatur var til verkstedet i dag. Den mystiske ulyden svishet og svoshet på framhjulet mens jeg kjørte. På verkstedet overleveres nøklene, en mekaniker setter seg inn og forsøker å rygge.
Riskokeren sa "SKRIIIIHHHEEEK" deretter "BANG" etterfulgt av nok et "BANG"... så falt det noen deler av, mekanikeren gikk ut av bilen *klødde seg i hodet* og sa "Dette hørtes dyrt ut".

Det ble dyrt, skikkelig dyrt. Jeg fikk ikke lov til å kjøre Riskokeren hjem igjen engang... så nå... hva skjer nå? Det ble Riskokerens nest siste tur, den siste turen blir i regi av Viking Trondheim til bilopphuggeren. Det er trist, skikkelig trist, for Riskokeren skulle alltid være med meg. Det får bli i minnene, og dette ene bildet jeg tok da bilen fikk sin endelige dødsdom. Og hvordan gjør vi det med flyttingen... jeg aner ikke.

God kveld.