Hjemmelaget ripsgele?

Long time no se!

Det har vært noen hektiske, men relativt begivenhetsløse månder med lite å skrive om, men vi lever. En liten oppdatering på det kjedelige hverdagslivet passer jo alltid. jeg har fått meg jobb, noe jeg priser meg lykkelig for en dag og forbanner den neste. Vi er i innspurten av innkjøpene til veslejentas barnehagestart... det føles mest som vi fremdeles er i startgropa. Vi har kjøpt leilighet, det blir spennende å flytte noen hundre meter. VI OVERLEVDE SOMMEREN.

Nå har i midlertid min kreativitet fått løpe fritt, og det betyr selvsagt kaos i god gammel Lill stil! I dag har jeg nemlig laget ripsgele! Denne lille historien har jo en forhistorien med et meget vellykket resultat av ripsgele fra i fjor som nå selvsagt er spist opp og som måtte fylles på. Suksessen måtte gjentas, men forskjellen på da og nå var at geleen skulle tilberedes hjemme og ikke på hytta hvor det er skikkelig utstyr tilgjengelig.
Det jeg ikke hadde var en slik en:

Noe som i og for seg ikke er verdens undergang... hadde jeg bare latt fornuften seire over kreativiteten. Jeg mekket sammen dette av en kjele, myggnetting og trollstrikker.

Kjempefornøyd med resultatet gikk jeg i gang med å koke og deretter sile bærene alt gikk etter planen inntil jeg skulle løfte opp myggnettingen for å kaste de silte bærene.

* PLASK *


Spruten av varm ripssaft sto ut av kjelen og slo over vegger, kjøkkenbenk og meg. strikken hadde gitt etter i det jeg skulle løsne den. Heldivis kan klærne mine, gulvet og kjøkkenbenken vaskes, mindre heldig er det at ripssaft på murvegg lager permanenter blålilla flekker.

Sølete kjøkken med blåflekkete vegger stoppet ikke meg. Uten å lese oppskriften helte jeg deretter to kilo sukker rett i saften og begynte å koke til geleen og forberede syltetøyglassene hvor jeg for anledningen hadde kjøpt inn tre små norgesglass krukker. Burde da holde det.. trodde jeg. For hvor mye gele får man av 4,5 kg bær og 3,5 liter saft? Jeg endte tilslutt opp med å fylle åtte glass med gele. Hvorvidt denne kommer til å stivne er nesten et kapittel for seg for jeg tok aldri noen geletest før jeg fylte glassene.

God kveld til alle

Våropprydding og sofaslakting

En stund siden jeg har skrevet her nå, og selv om det skjer mye rart i hverdagen som er verdt å fortelle om, går det i glemmeboka når jeg utpå kveldingen kollapser i sofaen med en eller annen meningsløs serie.

Så det siste som har hendt her i kaoshuset er at jeg la inn et ønske til Gubben om et arbeids-, gjeste-, lagerrom med gulvplass og smart lagring. Vi har nemlig etter flyttingen fremdeles mye som ligger i esker, og i mangel på bod er alt som vi ikke ønsker/ikke egner seg å ha fremme stuet sammen på et flerfunksjonsrom. Vi hadde store visjoner om et strukturert rom da vi begynte å fylle det opp i høst, men uten at vi egentlig var klar over det ble det nærmest ufremkommelig på rommet. Så da jeg endelig la inn et forslag til ommøblering av rommet var vi effektive og fikk jobben unna før lunsj. 

Men så til dagens arbeid: sofaslaktingen. Da jeg som håpefull student flyttet inn i en skikkelig leilighet med ei venninne oppdaget vi at vi ikke hadde noe å plassere rompa på når vi skulle glo på TV. Min mor var vennligsinnet nok og donerte sin slitte, gamle, ullsofa med fururamme til oss. Den har siden vært i min varetekt og har vel ikke akkurat blitt mindre slitt med årene. Så nå, som jeg endelig har hatt råd til å kjøpe min egen ble denne gamle (usmakelige) greia også stuet inn på roterommet vårt mens vi i spenning ventet på at noen skulle kaste seg over min GIS BORT annonse på FINN.no.. for jeg har av erfaring skjønt at folk er som gribber bare det er gratis. Da jeg motløst måtte innse at det ikke var noen som var interessert i en gratis, utslitt sofa gikk den i glemmeboka. Helt til oppryddingen!

Sofaen ble begjært kastet, men før dette kunne finne sted må man jo som hør og bør man ribbe av de ting som kan benyttes i andre ting. Øystein Sunde sier «Kjekt å ha». Derfor sofaslakting. Jeg gikk løs på putene for å få av knapper og glidelåser for å fylle opp litt i syskrinet. Gubben kastet seg over treverket for å få vingemutterne og andre metall saker og vi var begge enige om at treverket fint kunne sages opp og brennes i peisen en eller annen gang.  

Ha en fin mandag!

Hverdagskokken

Så har vi kommet til den dagen i uka hvor kjøleskapet ser sånn ut:

og vi enda ikke har fått tid til å reise i butikken, men bare må ha middag først.

Kort fortalt tager man det man haver, men når ens kokkekunster ikke strekker seg lengre enn å gjøre nudler uspiselige med krydderier og svir spaghetti er det lettere sagt enn gjort.

Så der sto jeg, praktisk talt uten råvarer og skulle lage spaghetti (?) med kjøttdeig. Jeg hadde litt tomater, jeg hadde litt løk og jeg hadde litt ost. Det ble seende slik ut:

 Med andre ord... ikke videre delikat. En stund så det mest ut som om noen hadde spydd i panna.

Gubbens dom etter å ha dynket herligheten i ketchup var at han angret på ketchupen.
Konklusjon: Det kan være godt selv om det ser jævlig ut.

DIY: prosjekt dundyneinnlegg til vognpose

Jeg liker å lage ting selv og jeg er fra en familie hvor gjennbruk står høyt i kurs. På grunn av dette bestemte jeg meg for å lage en vognpose til veslejenta mi i sommer som hun kunne bruke på høsten. Som sagt så gjort, posen ble fin den, men jeg syntes det var fryktelig dumt at den bare kunne brukes på høst og vår. Så jeg modifiserte.. klipte noen hull sydde på noen trykknapper og vips ble posen til to dynetrekk med glidlås.

Til disse "dynetrekkene" trengte jeg selvfølgelig spesialdyner som passet oppi, og da passet det bra at jeg hadde ei gammal dunpute liggende. Et lite klipp med saksa og da var det gjort... Det så ut som om jeg hadde forsøkt å ribbe en fugl levende mens den hadde flakset vilt rundt i stua. Så hører det også med til historien at jeg ikke var fornøyd med resultatet, så i dag gjentok jeg prosedyren. Sprettet opp sømmen på den "gamle" ny dyna og vips var gulvet på ny dekket av dun.

Hvilken lærdom har jeg av dette...: aldri, ALDRI må man finne på å puste oppgitt ut når man jobber med dun.

Bilder kommer :)

Flyttekaos del 2

Hvor er buksa mi? Hvor er skjorta mi?

Hvor er munnspillet mitt med fire toner i?

Hvor er Jespers hatt? Hvor er ditt og datt?

Hvor er pungen jeg hadde fire kroner i?

Jeg er sikker på at jeg hadde det i går.

(Torbjørn Egner)

I hele august måned har jeg gjemt meg for hverdagen på hytta, men nå har den funnet meg og hentet meg inn igjen... hardt og brutalt! Så, nå sitter jeg her i en ny leilighet og lurer på hva som er hvor og hvor jeg egentlig skal sette hva. 

Flytting har som mange har erfart flere stadier av kaos. Man har pakkekaoset hvor man desperat forsøker å bevare en viss form for organisering, men tilslutt gir man blaffen og slenger ting ned i esker uten tanke på hva det faktisk er. Så har man vaskeballetten, da er leiligheten tømt og alle rom skal vaskes grundig, men det er stadig steder man glemmer å vaske. Tilslutt kommer det store UTPAKKINGSKAOSET!!! For våres del betydde det i første omgang at vi måtte grave fram Veslejentas og vår seng fra bakerst på dette rommet:

Det er jo typisk at de tingene man har størst behov for er de som ble pakket sist ned og pakket først ut. 

Nå har ting begynt å komme på plass. Enda er det endel uåpnede pappesker rundt oss og ting som stadig får ny plass, altså flyttekaosets siste stadie: forsøke å organisere det man gav opp å organisere. Et stadie man egentlig aldri blir ferdig med.

Ha en fin lørdagsmorgen!

Farvel Riskokeren

Det er merkelig dette, men når hverdagen er som mest hektisk pleier det å balle seg på med unødvendige problemer som gjør livet litt ekstra vanskelig. Sånn som nå, her stresser jeg noe verre med flyttingen og mens jeg holder på med dette finner jeg ut at "jo... det hadde kanskje vært greit å finne ut hva denne ulyden på Riskokeren egentlig er" som sagt så gjort...

Hva, eller hvem er så Riskokeren? Alle som kjenner meg vet at dette er kallenavnet på min første bil, alle som kjenner meg godt anser Riskokeren som en viktig del av meg og min personlighet. For alle som ikke kjenner meg så godt, dette er Riskokeren:

Denne flotte bilen har vært i min varetekt i ca. sju år. I tro tjeneste har det vært med på mange sprø påfunn og noen mindre heldige hendelser.

• Riskokeren har fått seg tre nestenturer ut i grøfta. Første gangen rygget jeg den så bakhjulene dinglet i løse lufta. Andre gangen kom jeg kjørende på glatt føre (relativt rolig) mot et kryss hvor det hadde vært en ulykke, Riskokeren fikk skrens, men vi slapp unna med å nesten sneie en politibilen. Tredje gangen var på sørpeføre, Riskokeren fikk nok engang skrens, men jeg slapp skarpsindig nok ratt og pedal i full panikk så slushen bremset oss.

• Riskokeren var ikke glad i Hedmarkens kaldvær på vinterstid. En gang da jeg tilfeldigvis hadde det litt travelt fant den det for godt å stoppe midt i et veikryss "Ørrrn... øhhhrrn... øøøhhh.. ..." sa Riskokeren og lot seg deretter motvillig kjøres inn på en parkeringsplass ved hjelp av starteren. Samme skjedde en gang senere, til alt hell var jeg allerede på parkeringsplassen og Riskokeren seilte elegant inn på en ledig parkeringsplass. Og så var det den gangen da alle dørene frøs til og jeg kom for sent til kjemitimen fordi jeg hadde brutt opp døra på passasjersiden. Døra slo opp i første og beste sving og for å lukke døra brøt jeg opp den på førersiden... den episoden lærte meg at sikkerhetsbeltene ikke holdt dører lukket og at man fint må vente til bilen blir varm, med mindre man har passasjerer som kan holde på døra da.

• Riskokeren, ei venninne og meg var på en ellevill heisatur til hytta. Riskokeren hadde vært på service og mekanikerene hadde fornuftig nok fikset på sentrallåsen slik at sikringen på baklyset og dashbordet tok kvelden. Naturlig nok fant denne kjøreturen til hytta sted også en sen høstkveld, uten baklys og et dashbord tilfeldig opplyst ved mobillys i ny og ne for å se hvor fort det gikk.

Riskokerens siste heisatur var til verkstedet i dag. Den mystiske ulyden svishet og svoshet på framhjulet mens jeg kjørte. På verkstedet overleveres nøklene, en mekaniker setter seg inn og forsøker å rygge.
Riskokeren sa "SKRIIIIHHHEEEK" deretter "BANG" etterfulgt av nok et "BANG"... så falt det noen deler av, mekanikeren gikk ut av bilen *klødde seg i hodet* og sa "Dette hørtes dyrt ut".

Det ble dyrt, skikkelig dyrt. Jeg fikk ikke lov til å kjøre Riskokeren hjem igjen engang... så nå... hva skjer nå? Det ble Riskokerens nest siste tur, den siste turen blir i regi av Viking Trondheim til bilopphuggeren. Det er trist, skikkelig trist, for Riskokeren skulle alltid være med meg. Det får bli i minnene, og dette ene bildet jeg tok da bilen fikk sin endelige dødsdom. Og hvordan gjør vi det med flyttingen... jeg aner ikke.

God kveld.

Flyttekaos

Ja så var vi på flyttefot. Om knappe ei uke skal vi ha pakket ned alt vi har og vaske oss ut av den lille leiligheten vi har bodd i fem år for så å vende nesen vekk fra Sør-Trøndelag og mot Nordmøre.

I løpet av studietiden har jeg flyttet mye, så jeg burde jo egentlig vært forberedt, men av en eller annen merkelig grunn hadde jeg sett for meg at dette skulle være den store sjansen til å få orden i sakene, rett og slett kaste mest mulig og pakke minst mulig. Frisk ny start liksom, HA, trodde jeg. Skal sies at jeg har gitt bort mye skrot de siste ukene, men ikke på langt nær så mye som jeg håpet på å gi bort. På våres knøttlille gjeste-, data- og lagerrom er pappesker stablet opp langsetter veggen, ni av eskene er fylt med bøker og tre svære esker er fylt med DVDer og dette er alt vi har fått pakket ned til nå. Jeg tok skammelig feil da jeg trodde at nedpakking ville gi mer plass, jeg fikk istedet en støvete hinderløypa fra helvete.

Mitt stolteste bidrag i pakkingen, slik jeg ser det, er at jeg har tatt opp igjen ett av mine henslengte broderiprosjekter. Jeg legitimerer dette som pakking ved at jeg på estetisk vis samler masse løse tråder på et større stykke stoff og på den måten slipper å organisere trådkaoset i tillegg.


God kveld